Jorda er våt etter en regnfull dag, og vinden uler. Jeg klamrer meg til kåpa jeg har på meg. Lukten av våt gress og regn fyller neseborene mine. Hele gravplassen ser trist ut, som om all gleden er tappet ut av den. Kulden gjør det ikke noe bedre. Fingrene mine er frosne, men jeg gjør ikke noe forsøk på å varme dem. Jeg stirrer ned på graven ovenfor meg. Den ferske, nye graven. Jeg hater det. Jeg hater meg selv. Jeg kan ikke tro at dette, alt dette er min feil. Mine venners feil. Vår feil. Vår feil at hun er dø. Kald, dø og bitter. «Kom tilbake som et spøkelse og gjør livet mitt forferdelig,» sier jeg med den hese stemmen min. Jeg setter meg på huk og ser rett på grave-steinen der navnet hennes står. «Jeg fortjener det,» sier jeg med sammenbitte tenner. Hardt kniper jeg øynene sammen og ser for meg ansiktet hennes. Grønne øyne, flamme-rødt hår og hundrevis av fregner. Det blir for mye for meg. Sakte reiser jeg meg opp og ser ned mens tårene siler ned kinnene mine. Det her er min skyld.

Alt startet da vi begynte i ungdomsskolen. Da ei jente med rødt hår, så rødt at det minnet meg om blodet i årene mine og flammene i hjertet mitt, og så grønne øyne at det så ut som om jeg stirret inn i øynene til en katt, spurte om hun kunne sitte ved siden av meg. Om jeg hadde visst hva jeg vet nå, ville jeg kanskje sagt: «Nei, ikke sett deg ved siden av meg, jeg er et inferno som kommer til å brenne deg levende og smile mens jeg gjør det. Så vær så snill, hold deg unna. Før jeg sluker sjelen din også.» Men istedenfor så sa jeg: «Ja,» på en avslappende måte og ga henne et enkelt smil. Det var den første feilen jeg gjorde.

Senere den dagen fikk jeg vite navnet til flamme-rødt hår jenta. Frida het hun, «Et sjarmerende navn for ei sjarmerende jente,» tenkte jeg da. Da hun spurte om mitt, ville jeg kanskje ha vært litt smartere å si noe som : «Kjære deg, navnet mitt er et monster fordi jeg liker å sluke sjeler jeg kommer ovenfor. Og fordi alt jeg kjenner og alt jeg rører ender opp med å bli ødelagt. Og du min vakre venn er for uskyldig til å bli korruptert av meg.» Istedenfor sa jeg «Andrea,» og smilte.

Det var en uke etter jeg hadde møtt Frida, jeg møtte på dem. En liten gjeng som besto av to gutter og ei jente. Jeg visste ikke på det tidspunktet at de tre der var en gjeng monstre som lekte uskyldige elever. Men det jeg visste var at de ble kalt treenigheten; sønnen, faderen og den hellige ånd. Kasper var sønnen, Ludvig var faderen og Henriette var den hellige ånd. Og de påsto at de skulle frelse mitt syndefulle hjerte fra å havne i helvete. Det de derimot gjorde var å bringe meg til helvete. Det var min andre feil.

Det tok meg ikke lang tid før jeg innså at de ikke likte Frida. Faktisk så tok det meg en halv dag. Det var i spisepausen jeg la merke til det. Frida kom som vanlig og satte seg ved siden av meg på vårt faste bord i kantina. Den første delen av pausen var det kun oss to og våre samtaler. Det var da treenigheten kom bort til bordet vårt. «Andrea, vår favoritt engel, hvordan har du det?» husker jeg at Ludvig sa. Jeg husker også hvordan Frida himlet med øynene og sa surt «Hva gjør dere her?» det som skjedde da var det som satte nest inntrykk på meg den gangen. «Hva gjør du her din djevel? Prøver å gjøre vår Andrea til et monster som deg, vel vi har  kommet for å redde henne fra ditt djevelrike. Gå å be til satan et annet sted» Den tredje feilen jeg gjorde var å ikke stå opp for henne.

Det tok heller ikke lang tid før alle visste at jeg, Andrea Larsson, var en av treenigheten og folk kalte meg treenigheten skytsengel. Nå som jeg ser tilbake på det ser jeg jo hvor enkelt det var for dem å hjernevaske meg med deres påstander om at Frida var satanist. Og at hun var en heks, og elsket satan. Jeg burde kanskje ha skjønt at Frida aldri var noe av det de sa. Men jeg var for trangsynt og for opptatt av min nye popularitet til å bry meg. Så når de sa «Andrea, vi skal klippe av alt håret hennes blir du med?» tenkte jeg meg ikke om to ganger men sa heller «ja,» med en gang.

Vi omringet henne etter gymmen. Hun hadde håret i en hestehale og baggen rundt skulderen. Himmelen var full av tunge skyer og den varslet om dårlig vår. I det øyeblikket visste jeg ikke om himmelen varslet dårlig vær eller om den varslet om at dette var en dårlig ide. Vi stoppet ikke å banke henne før hun lå i bakken med en blodig nese og tårevåte kinn. «ikke gjør det, vær så snill,» husker jeg at hun sa. Tårene hennes silte nedover kinnet hennes, og hulkinga hennes var svak og nesten uhørlig. Men jeg hørte den uansett. Stillheten var tung og gåtefull. En sånn slags stillhet man vet noe er galt med. Jeg sa ikke noe. Dette var en god venninne av meg som var blodig og kald. Men jeg kunne ikke vise nåde nå heller, ikke når Ludvig, Henriette og Kasper sto bak meg. Så jeg hevet hånden, og strammet grepet på hestehalen. Så klippet jeg. Det var den fjerde feilen jeg gjorde.

Vi stoppa ikke der. Vi fortsatte. Vi fortsatte med mobbinga som bare ble verre og verre. På et tidspunktet da jeg sto i garderoben og lo av bildet vi hadde tatt av en naken Frida, så hun på meg og sa: « Du er en ild, en brann, et inferno som ødelegger alt.» Når jeg tenker tilbake på det hun sa, så tenker jeg at hun hadde rett hele tiden. Jeg var en ild. Jeg var ilden som varmet henne i begynnelsen. Den ilden som var hennes venn. Men så forvandlet jeg meg. Og ble til et stort inferno. Et inferno som ødela henne, jeg var brannen folk advarte henne i mot men hun ville leke med den uansett. Og hun endte opp med å bli brent. Det var min femte feil. Jeg glemte å advare henne.

Det er når jeg ser tilbake på alt. Alt jeg gjorde mot deg at jeg angrer. Du, Frida Jansen, var en søt, vakker og vidunderlig venninne. Mens jeg, Andrea Larsson, var marerittet i dine drømmer. Jeg var giften i dine årer. Jeg var brannen som slukte deg opp. Jeg var infernoet i ditt hjerte. Jeg var djevelen bak dine demoner. Jeg var grunnen bak dine tårer. Jeg var ditt største mareritt.

Nå er jeg mitt eget.

----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Skrev dette fordi mobbing aldri  er greit.